Uteaktivitet: Om å legge tilrette for skiglede

Med familie på Hedmarken så opplevde jeg at  barndommens vintre var hvite. Jeg har en erindring om at vinteren alltid var hvit her sør i landet også. Jeg ser tilbake til mange lekestunder med ski og annet vinterutstyr her hjemme. Vi hadde skidager på skolen, hvert år. 

Jeg bor fortsatt i Østfold  og vinteren er ikke like snøsikker som jeg husker Men det å leke seg på ski eller i akebakken vil jeg tro er like morsomt nå som da. 

Om man lærer det riktig da. 

Opps, gikk han av seg støvler og ski? :) 

Jeg er ingen skiinstruktør. Jeg tenker at jeg burde sende poden til en instruktør, fordi jeg  tror på å lære ting riktig fra starten av. Men så har det denne mankoen på snø da, - noe som faktisk ser ut til å forandre seg i skrivende stund, Vi skal på fjellet noen ganger i løpet av vinteren. Der er det ikke skikurs.  Jeg tenker derfor at jeg skal la Petrus leke seg på ski, slik vi lot barnehagebarna leke seg på snøfulle vinterdager. Der laget vi noen korte løyper, en hvor det meste var flatt og en med litt oppover og nedoverbakker. Den barnehagen jeg arbeidet i hadde nemlig et kjempeflott uteområde, med skog og mark i et variert terreng innefor gjerdene. Barna lekte seg på ski hele dagen. De gikk uten staver.  Vi observerte at de fikk trenet balansen og skaffet seg en god teknikk på å komme seg avgårde ved hjel av hele kroppen kontra å dra seg frem med armene/stavene. Vi opplevde at de gjennom lek ble gode på å beherske skiene, de utvidet leken med å legge inn hidre, lage hopp etc og de ble gode på å  flytte tyngden fra det ene benet til det andre. 

De ble gode til å finne ut hvordan de skulle komme seg opp når de falt, og de ble gode til å finne teknikker for å komme oppover en bakke. 

Jeg tenker at minsten vår skal få leke seg på langrennski. Leken krever ikke at han skal klare å komme seg fra A til Å og verner han fra opplevelsen om å gå og gå for å nå igjen de andre familiemedlemmene på tur,  - og når han kommer fram så går de andre videre. Jeg tenker nemlig at lek og utfordring opprettholder motivasjon og gleden, og at det er nødvendig for å bli glad i å bevege seg i skisporet. Jeg tror også at utstyret kan være avgjørende for opplevelsen. Jeg har tatt mange slags ski på barn gjennom årene Det finnes  barneski som sklir til alle kanter og oppfører seg som de plastskiene, miniski,  som jeg hadde i barndommen. De som ga god fart nedover og som var vanskelig å styre på flate eller i oppoverbakkene. Det er ikke like gøy for barn i opplæringsfasen som for de som mestrer skisporten.

Jeg har ingen fasit på hvor lange skiene skal være, men de bør vel ikke være for lange. Jeg husker med gru at jeg fikk ski jeg skulle ha minst to sesonger, og de var så lange at jeg slet med å komme meg på rett kjøl og jeg hadde falt med bena i kryss. Noe som støtt og stadig hendte. 

Jeg tror at om man legger litt ekstra i utstyret, 

så vil man finne skigleden større. 

Jeg har ingen vitenskap bak meg når jeg tenker at Petrus skal bli god på langrenn før han prøver seg på slalåm. Jeg har  en tanke om at den balansen og de ferdigehetene man lærer seg på å gå på langrenn er av det gode når man skal utover i bakken. De ferdigehetene skal han i allefall få en instruktør til å lære seg. Petrinemannen vil ikke i bakken, og jeg forslo halebenet på den siste turen jeg hadde i bakken. Det kombinert med økt alder gjør at jeg tenker at det er andre som er bedre til å gi han innsyn i den gleden og den spenningen det er når man farer nedover bakken. Så får jeg heller følge han når han har lært de grunnleggende teknikkene. 

Hvordan er det hos deg er det nok snø til å få skiglede?
Og har du noen tips du vil dele? 

Petrine